bokstavkjeks
Et sammensurium av alt mellom himmel og jord

- Velkommen inn Steffen. Det er jaggu meg lenge siden sist.

Bortsett fra noen ekstra rynker i ansiktet så hun overraskende fin ut.

Jeg satte meg ned i svart lenestol og kikka meg rundt.

Leiligheten er smakfull og strøkent. Vinduet var rundt og svært. I hjørnet lå en katt og sov i en kurv. Jeg kjente igjen katten. Det var den samme som hun hadde da hun gikk på videregående. Jeg visste jo innerst inne hva det ville si, men prøvde skyve tanken bort.

—————————————–

- Jeg kan desverre ikke bli så lenge, men jeg hadde så lyst til å hilse på deg, sa jeg så klart og tydelig som jeg greide. Jeg var usikker på hvor mye hun var i stand til å få med seg.

Hva har du gjort på siden skolen? spurte jeg, mest for å danne meg ett bilde.

- For det meste har jeg vert på månen, svarte hun. Jeg var en tur til mars og bodde der i 4 mnd, men likte meg ikke noe særlig. Månen er nok mitt favorittsted. Kan sitte i timevis å titte på jordkloda. Den blå planeten er utrolig vakker og sårbar. Det er i grunnen utrolig at den finnes når en tenker på hvor ugjestmildt verdensrommet er. Rart.

Hun satte en pekefingeren i panna som om hun grubla på noe og ble plutselig helt stille.

Mens jeg venta på at hun skulle si noe, så jeg ut av vinduet. Milliarder av stjerner blinka mot meg fra det sorte verdensrommet. Et syn jeg aldri ville bli lei av.

Hun var stille lenge. Bente var tydeligvis ikke i form. Jeg visste jo hun var i gode hender og bestemte meg for å gjøre dette besøket kort.

Det tok en stund før hun reagerte.

- Ja jeg trives nå. Dette er mitt sted. Her vil jeg bo,men hva med deg? Hva har du gjort de siste 20 åra? Hun retta de lysegrønne øynene på meg. De var selvlysende i den dempede leiligheten.

- Jeg har jobba på samme plassen i 15 år, svarte jeg.

- Hvor da?

- I Sahara. Ikke særlig spennede. Jeg har jobba med solenergi. Noen må jo sørge for strømmen også.

-Det er jo en viktig jobb. Hva hadde verden vert uten energi, sa hun og smilte.

I grunnen var jeg heldig. Jeg hadde vert produktiv hele mitt voksne liv. Det var ikke alle forunt. Det var jo Bente et eksempel på. Alle som hadde hjernen inntakt ,visste jo hvilke boliger som befant seg på månen. Midlertidige boliger for mennesker som var til resirkulering.

————————-

Jeg hadde vert på månen opptil flere ganger. De fleste gangene for å hente ned arbeidere som var ferdig resirkulerte. Bente var i den siste fasen og hadde derfor mulighet og evne til å ta mot besøk.

Jeg var fullstedig klar over at hun hadde vert på mars.Tanken fikk meg til å grøsse . Fint at hun kom seg til månen igjen.

De som kom til Mars var så skada at de var til en siste vurdering.

De fleste av disse blei omdanna til 90 % roboter og fikk minnet sletta. Deretter satt til arbeid på denne planeten. Målet var å gjøre mars beboelig for mennesker om et par hundre år. Ennå var denne planeten bare beboelig for androider.

Bente ble vurdert så frisk at hun kunne beholde den delen av minnet som ennå fungerte. Halve hjernen hennes var nå digital.

En kunne ikke se det direkte på henne ved første øyekast. De hadde gjort en fin jobb med henne. Det eneste som avslørte henne, var de grønnen lysende øynene.

———————————-

Det banket på døren. Bente ropte: – Kom inn.

- Hei Bente. Har du besøk?

En eldre dame i hvitt kom inn i rommet. Med seg hadde hun en blinkende maskin på hjul.

- Ja det er en gammel klassekamerat fra videregående ,svarte hun. Hun hørtest glad ut. Det var tydelig at hun satte pris på besøket mitt tross alt.

- Så koselig da, svarte dama og dro fram to ledninger som hun koblet til maskinen. – Det er på tide å lade seg opp nå Bente.

Hun gikk fram og strøk Bente’s pannelugg til side. Først nå kunne jeg se at Bente hadde en liten knapp i panna.

- Er det noe du vil si til vennen din før vi setter i gang? spurte dama.

- Ja. jeg vil bare si at det var veldig hyggelig å få besøk av deg og jeg håper inderlig du kommer tilbake en annen gang.

- Det vil jeg gjerne, svarte jeg . Jeg var fullstendig klar over at det var siste gangen jeg kom til å se Bente på månen.

Takk for at du ville ha besøk. Jeg stikker helt sikkert innom neste gang jeg er på månen.

Jeg prøver å smile så godt jeg kunne.

I grunnen var jeg nervøs for det som skulle skje . Jeg hadde aldri sett inn i hode til Bente. Når sant skal sies hadde jeg aldri sett inn i hode til noen – androide eller ei. Så lenge Bente hadde så mye menneske i seg, følte jeg det nermest pinlig.

Dama trykka på knappen og Bente frøs fast. Hun så ut som en dokke.

Jeg reiste meg og kremta nervøst – Jeg tror det er på tide for meg å dra over i avgangshallen og hente de tre karene som er ferdige.

- Det er i orden. Bente er ikke å få kontakt med på ca to timer nå, svarte damen og trykka enda en gang på knappen i panna.

Skallen til Bente åpna seg. Halvparten var grå hjernemasse , den andre halvparten ren maskin. Damen festa de to ledingene til maskindelen i hode til Bente. Det peip regelmessig av laderen da jeg snudde meg og lukka døra etter meg. Jeg hadde sett mer enn nok.

————————————————–

Praten gikk lett i romferja. De tre karene jeg henta var lette å ha med å gjøre. Alle arbeidere var koda med humor i minnet. Mest for å gjøre det trivelig for oss som enda var mennesker.

Da jeg så månen bli mindre i det lille vinduet på romferja, ble jeg tankefull.

Der oppe satt Bente snart ferdiglada og klar for nye oppgaver. Om noen måneder var hun klar for oppdrag. Planen var at hun skulle dirigeres til Oslo der hun skulle jobbe med veinettet i byen. I hovedsak koordinering av alle trafikklysene.

Kanskje jeg en dag ville møte henne igjen. Jeg lurte på om hun i det hele tatt ville huske at jeg hadde besøkt henne på månen. Sansynligvis ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Det er oss to nå Kari. Det er nå det gjelder. Glem hva vi gjorde for fem minutter siden. Det er historie. Ikke bekymr deg over hva som kommer etterpå. Ta vare på det som er her nå.

Vi to er som ett. Nå gjelder en ting, teamarbeid på det høyeste nivå sa Ole og tviholdt på kona.

- Jeg vet ikke om jeg klarer det Ole, alle ser jo på oss. Er du klar over at vi er de eneste på dansegulvet? svarte Kari.

- Det betyr ingenting Kari. Vi er smelta til en og samme organisme. Når jeg snurrer deg rundt er det celledeling på makronivå, Ole`s stemme hørtest høytidig ut. Som han holdt en tale.

Ole var ikke til å stoppe. Etter de hadde begynt svingkurs, hadde han blitt helt tullete. De hadde bare gått der to kvelder, men etter Ole å dømme var de VM mestere allerede. Det verste var at han var så sta. En sta gammel gubbe var han blitt. Hadde han satt seg noe i hode så skulle det gjennomføres. Koste hva det koste ville.

Orkesteret hadde ikke begynt å spille enda. Likevel hadde han begynt å svinge henne rundt. Kari likte seg ikke.

For det første hadde hun problemer med å danse for det andre stod de der helt alene. Hvert et feiltrinn blei derfor godt synlig for de andre som var i lokalet. Hofta hennes var jo heller ikke som den en gang var. Alt dette hadde tydeligvis gubben fortrengt. Hver gang hun prøvde å gå vekk fra dasegulvet, grep Ole tak i henne og dro henne tilbake.

- Nå skal vi svinge oss kjerring, sa han og blunka til henne. Orkesteret begynte å spille.

- Ole jeg VIL IKKE har jeg sagt. Kan du ikke høre på meg! Jeg er for gammel til dette tullet.

Hun begynte å bli sint.

Alt de skulle gjøre, var å gå ut å spise og kose seg på en rolig restaurant. Hadde hun vist hva som venta henne, hadde hun aldri gått ut.

- Let’s twist again, tralla gubben til orkesteretmusikken. Han hadde et godt grep rundt midjen hennes og svingte henne rundt.

I en av svingkasta, så hun menneskene som satt i lokalet. Det var stappfullt. De som satt nermest dansegulvet fulgt med dansen. Hun la spesielt merke til tre menn som satt helt inn til dansegulvet. Det som engsta henne aller mest var skjørtet. Gubbens faste grep rundt midjen, fikk skjørtet til å krympe oppover.

- Nå skal vi vise dem hva vi kan, sa Ole og slengte henne helt til den andre enden av dansegulvet.

Hun stod der plutselig alene. Det var ingen vei tilbake. Å gå demostrativt fra dansegulvet kunne hun ikke gjøre lenger nå. Det ville blitt for pinlig både for henne og gubben. Hun vrikka forsiktig på seg og prøvde tråkke med musikken. Føttene kjentes som to tunge tømmerstokker.

En dame i lokalet klappa og lo. Først trodde hun at dama lo av henne helt til hun så gubben. Han hadde tatt helt av og snurra rundt seg sjøl med modige hoftevrikk. At det gikk an? Så flau hadde hun ikke vert siden dovre falt. Hun ble bare stående å måpe. Hva i all verden var det slags bevegelser han hadde? Han hadde definitivt ikke hatt godt av den nye tv kanal pakken.

Flere mennesker begynte å klappe til gubben. Dette gjorde at han blei dristigere. Alt hun kunne gjøre nå, var å glede seg til melodien var over.

Dama som hadde ledd og klappa av gubben, reiste seg plutselig opp og spratt fram på dansegulvet. Hun shaka utfordrende med overkroppen og nerma seg gubben med bølgende hoftevrikk. Deretter åla hun den slanke spenstige kroppen oppetter det ene beinet hans.

Kari kjente det begynte å koke i kinna. Makan til frekkhet. Hva trudde den dama at hun var? Her var det snakk om Ole, mannen hennes som hun hadde vert gift med i 40 år.

Det var som en vulkan bredte seg innefra og ut. Kari begynte å trampe og vrikke på seg. Hun snurra rundt sin egen akse. Deretter begynte hun å shake skikkelig løs. Gebisset hoppa og de svære puppene holdt på å dette ut av bh’en.Hun nerma seg gubben og dama med svære bykst. Hvor hun henta kreftene fra, visste bare fanden selv.

Den lille slanke dama var i ferd med å lage noen piruetter på gulvet da Kari nådde fram til henne. Med et kraftig hoftestøt dytta hun den lille dama luks over dansegulvet.

Så sto hun der foran Ole. I sin vakreste lørdagsstas, rødmussete i kinna og bustete på håret. Hun heiv etter pusten – Com on let’s twist again like we did last summer, sang hun og svinga på stjerten.

Ole hadde stjerner i øynene. Han smilte. Tok kjerringa si i hånda og svingte henne rundt og rundt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mitt navn er Kalle. Jeg bor på planet Å. Den ligger i utkanten av en galakse. Faktisk er det den eneste beboelige planeten heromkring. Iallefall rundt denne stjernen.

Opprinnelig kommer jeg fra en annen planet. Jeg dro derfra da jeg var 30 lysår gammel. Planeten jeg dro fra, er overbefolka og i ferd med å kollapse. I over 100 år har de sendt ut folk til fjerntliggende planeter i håp om å finne nye hjem. Vi har funnet ca 40 beboelige planeter og evakuering har pågått i 50 år.

Jeg er den første som valgte planet Å. Det kommer flere etter meg og det er i grunnen bare et spørsmål om tid før den nestemann kommer. Vi er mange.

Det er så rart å stå her alene å se opp på stjernehimmelen. Skummelt og vakkert på samme tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var bratt, men nå er jeg endelig oppe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bor i en storby med store ting. Heldigvis har familien min bodd her i generasjoner og de har lært meg hvordan en skal overleve uten å bli trampa ihjel. De er verre med biller og andre småkryp som kommer fra landet.

Jeg lærte tidlig at ingenting er en selvfølge. I en storby kan man aldri stole på stabilitet.

Du har kanskje bodd under det samme kumlokket over lang tid. Plutselig åpner kumlokket seg og det kommer noen fra vegvesnet og skal fikse på noe. En vet aldri. Da er det bare en ting som teller. Å pile avgårde til neste skygge.

Alle småkryp vet at skygge er tryggere enn åpne plasser med sol. Det er på disse åpne plassene alle de store tinga er. Det verste med disse tinga er at de er mobile.

Det kritiske punktet er når vi løper. Vi løper fort. Ikke alle av oss er like heldige.

Jeg har greid meg så langt. Nå bor jeg under en brostein. Her tror jeg at jeg vil etablere meg. Jeg vet foreldrene mine sa ” Finner du en brostein så hold på den. ” Det akter jeg å gjøre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da var denne søndagen nesten over og denne dagen hadde en lykkelig slutt.

Imorra begynner alt på nytt igjen som det alltid gjør. Hver bidige dag er som en helfilm på kino. Det er ikke alltid det går bra til slutt, men da kommer det sansynligvis en ny dag etterpå med en nøytral slutt og en lykkelig begynnelse.

Noen dager har lykkelig slutt.

Nå er filmen snart over for i dag. Det ble vist en romantisk drama med lykkelig slutt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Har du noen hobby?

- Ja jeg samler.

- Hva samler du på ?

- Jeg samler krefter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Prisen jeg måtte betale for å vite, var ikke en høy pris. Likevel en pris. Jeg hadde ikke noe valg. Den todimensjonale verden jeg kom fra ble for liten. Alt var et spørsmål om tid. Tiden ville innhente meg uansett hvor jeg var.

Den todimensjonale verden hvor menneskene gikk i søvne ville tiden gått saktere og jeg ville vært yngre. Jeg ville vært et frø til jeg døde.

Denne verden går tiden fortere og jeg merker det. Jeg merker det på ansiktet mitt. Jeg har blitt eldre på kort tid. Fysisk eldre. Jeg er ikke vakker lengre. Det bekymrer meg ikke. Det er bare ett ytre skall jeg bærer. Jeg er ikke et frø lengre. Denne dimensjonen hadde det som skulle til for å gro. Jeg er ennå ikke ferdig. Hvor lang tid det tar vet jeg ikke. Jeg vet bare at dette er riktig. Det er alt jeg vet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En dag skjedde det noe merkelig. Som vanlig kosa potetene seg med hverandre da den ene poteten plutselig begynte å rope.

- Hjelp. Det er noen som lugger meg.

Det som skjedde etterpå var skrekkelig. Den ene poteten forsvant opp. Den andre poteten stod skrekkslagen og ensom igjen.

Poteten var plutselig sammen med mange andre fremmede poteter.

- Hva er det som skjer?

- Du er blitt hyppa.

Den svære poteten ved siden av hadde mørk myndig stemme.

- Hva vil det si å bli hyppa?

- Det betyr at du skal videre i livet.

Poteten forstod ikke så mye av det men turte ikke spørre mer for den svære poteten så streng og sur ut.

Det ble mørkt igjen. Nå var poteten sammen med mange hundre andre. Likevel følte han seg ensom. Det var noe som mangla. Han savna den andre poteten. De andre potetene kunne ikke sammenlignes med henne.

Etter mange mørke dager skjedde det noe. Poteten blei bært ut av mørket og lagt på en benk. Der så han mange andre poteter. Noen av dem var nakne. Han hadde aldri sett nakne poteter før.

- Hva er dette for noe?

- Dette er klimaks og endestasjonen.

Det var en naken potet ved siden av han som svarte. Hun var ganske søt. Likevel kunne hun ikke sammenlignes med henne.

En svær kjempe kom og kledte av han alt skallet. Poteten begynte å fryse. Det kom røyk av en svær rund blank gjenstand. Den svære kjempen løfta noen poteter oppi denne gjenstanden.

Han hørte potetene rope fra den runde blanke gjenstanden.

- Ahh dette var godt og varmt. Snart er det din tur.

Poteten var ikke sikker på om han ville opp i denne gjenstanden. Han kunne ikke la være å tenke på henne. Han ville så gjerne delt denne fine opplevelsen.

Poteten blei kokt sammen med de andre potetene. Hele tiden var hun i tankene hans. Helt til det siste da han blei spidda av en gaffel og delt i to.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende